Det er én ting alle matematikere jeg kjenner har til felles. Det er kjærlighet og takknemlighet for matematikkens iboende skjønnhet og eleganse. Det er veldig vanskelig å forklare hva denne skjønnheten og elegansen egentlig betyr for dem som ikke er matematikere, men jeg skal prøve. Tenk på kunst som virkelig treffer sjelen din. Eller kanskje en naturscene som gjør det for deg – en solnedgang eller havet på en stormfull dag. Det finnes en dyp følelse av eleganse og skjønnhet som kommer fra struktur og balanse: av farger og mønstre i et maleri, av akkorder, melodi og kontrapunkt i et musikkstykke. Kjærligheten til matematikk er litt sånn, det handler om å føle dypt at det finnes sannhet og skjønnhet kombinert i en veldig abstrakt verden uten fysikk, kjemi eller biologi. Det er ren skjønnhet og eleganse i strukturen.