Jeg forstår at alle er på sin egen reise, og den nåværende tilstanden i verden gjør ikke alltid den reisen enklere. Men for dem som har opplevd barndomstraumer eller noe lignende, år med å leve i kamp-eller-flukt-modus, og som har valgt å gjøre helingsarbeidet, blir det ofte klart at helbredelse ikke er en målstrek. Det er en pågående prosess med avlæring. Det er den langsomme avskallingen av lag som ble bygget for å beskytte oss. Lag av skam, frykt og overlevelsesmønstre som en gang hjalp oss å forstå verden. Med gjentakelse, handling og bevissthet begynner vi å møte disse delene av oss selv med empati, kjærlighet og medfølelse i stedet for dømming. Det som også blir klart underveis, er at denne opplevelsen ikke er unik for oss. Alle bærer på en form for skam, et eller annet nivå av sår, en historie som formet hvordan de lærte å overleve. Når vi erkjenner dette, skjer det noe. Medfølelse vokser. Ikke bare for oss selv, men for andre. Helbredelse handler da mindre om å reparere det som er ødelagt, og mer om å gjenopprette kontakten med kunnskapen om hva som var menneskelig og vakkert hele tiden. Takknemlig for hvert bom/steg i dette livet. Reisen fortsetter 🤍🪽✨